Perspektiver på nettfellesskaper

Oppgave i computermedieteori
Av Vegard A. Johansen – vegardjo@stud.ku.dk
Medievitenskap overbygning

Københavns Universitet, vintereksamen 2002/2003
Veileder: Gitte Stald (og Dan Pedersen)

http://vgrd.dk/studier/nettfellesskaper/

Oppsummering

Oppgaven er skrevet som en del av min overbygning i medievitenskap på Københavns Universitet (15 ECTS).

Det er i overveiende grad en teoretisk oppgave som tar for seg de forskjellige perspektiver som har vært brukt i forskningen på nettfellesskaper som Usenet, webboards, mailinglister og nå i det siste også bloggs. En motivasjon for å skrive oppgaven var at jeg hadde sett meg lei på de noe “smale” perspektivene som ofte brukes i forskningen, og ville førsøke å dra inn noen andre perspektiver.

Det er brukt en del modernitetsteori i form av Thomas Ziehe, Lars Qvortrup m.fl. Jeg har gått gjennom noen av de forskjellige nettfellesskapene man finner, og har såvidt brukt nettmagasinet Tromsø by som eksempel.

Bortsett fra det syntes jeg tema var veldig kjedelig selv, noe som i høy grad gjenspeiler seg i oppgaven :)

Innholdsfortegnelse

Innledning

Jeg har i denne oppgaven valgt å ta for meg forskjellige typer av fellesskaper man finner på nettet. Mye forskning har skjedd på feltet, og fenomenet har vært belyst fra mange forskjellige fagtradisjoner.

Jeg har her valgt å ta et overordnet blikk på de forskningsmessige perspektiver som har vært nyttet på feltet. Jeg vil hevde at fenomenet computermediert kommunikasjon, og nettfellesskaper i særdeleshet, ofte har vært utforsket fra et noe mikroorientert og konstruksjonistisk utgangspunkt. Dette har gitt implikasjoner både for metodologien og for den produserte viten.

Jeg vil i denne oppgaven først klargjøre noen generelle perspektiver på dagens samfunn, for så å sette dette opp mot den forskningen som har blitt gjort på fenomenet nettfellesskaper. Jeg vil hevde at forskningen som har skjedd på nettfellesskaper har vært noe snever, og at man ved å se det hele i et litt større perspektiv kan åpne for nye interessante, og relevante, problemstillinger.

For å gjøre dette, og for å gi en forståelsesmessig bakgrunn til fenomenet nettfellesskaper, vil jeg først ta for meg en teori om informasjonssamfunnet, dets bakgrunn, kjennetegn og utfordringer. Her støtter jeg meg til Lars Qvortrup av flere grunner, for det første tar han spesielt for seg informasjons- og kommunikasjonsteknologiens (IKTs) rolle i dagens samfunn, og for det andre er han representant for et overordnet, funksjonalistisk perspektiv.

Qvortrup gir en god bakgrunn til informasjonssamfunet, og er en god representant for sitt perspektiv. Men for å komme tettere inn på temaet mitt, og samtidig klargjøre et annet sentralt perspektiv, nemlig konstruksjonismen, har jeg også valgt å støtte meg til teoretikeren Thomas Ziehe, og hans teorier om orienteringsforsøk i det (post)moderne samfunnet. Begge teoretikerne har overordnede, eller makroorienterte, perspektiver på samfunnet, og befatter seg med samme problematikk, men altså fra forskjellig teorietisk utgangspunkt.

Denne overordnede teoretiske delen av oppgaven føler jeg er nødvendig for å kunne gi en tilfredsstillende redegjørelse for temaet mitt, da tema nettopp er overordnet teori, og oppgaven i mindre grad er empirisk basert.

Når denne teoretiske bakgrunnen er lagt vil jeg likevel gå mer konkret til verks på nettfellesskaper. Her har jeg også en todelt tilnærming til temaet, hvor jeg først viser hvordan man kan, og ofte har, typologisert fenomenet nettfellesskaper etter deres spatiale og temporale egenskaper. Dette gir et bra overblikk over de forskjellige typer av nettfellesskaper, men typologiseringen er ofte problematisk, noe jeg argumenterer for med spesielt henblikk på fenomenene weblogs og mailinglister.

For det andre vil jeg argumentere for at nettfellesskaper ofte har blitt studert som noe helt eget, altså som et domene i seg selv uten videre sammenheng med “den offline verden”. Mye av grunnen til dette er nettopp de overordnede perspektiver som har vært benyttet på feltet, noe jeg vil forsøke å vise.

Som empirisk eksempel har jeg tatt for meg nettfellesskapet man finner rundt nettstedet http://www.tromsoby.no/ – et fellesskap i grenselandet mellom chat, diskusjonsforum, weblogg og nettavis. Dette er et fellesskap som faller mellom mange stoler, og jeg føler det er lite fruktbart å bruke de gjengse perspektiver og metoder for å belyse dette. Her vil jeg argumentere for hvordan man kan dra nytte av et “større” perspektiv for å utforske det.

Informasjonssamfunnet – kjennetegn og utfordringer

En historie kan som kjent fortelles på flere måter. Hva som kjennetegner det samfunnet vi lever i, og hvordan man skal beskrive det, har siden sosiologiens fødsel vært et av de sentrale spørsmål. Hvordan man angriper denne historien avhenger ofte av hvilket perpektiv man anlegger på den.

I denne oppgaven vil jeg gi en skisse over informasjonssamfunnet, hvordan det har utviklet seg og hva de sentrale utfordringene i det er. For å gjøre dette har jeg valgt å ta utgangspunkt i teoretikeren Lars Qvortrup.

Først er det viktig å identifisere hans hovedperspektiv. Om hva samfunn og sosiale systemer er, sier Qvortrup følgende:

[…] et socialt system er lig med et system af kommunikation, og at dem vi er ‘i samfund’ med er dem, som er kommunikativt tilgængelige for os” (Qvortrup 2000: 28)

Her posisjonerer Qvortrup seg som funksjonalist, altså som tilhenger av den funksjonalistiske tradisjon i sosiologien, som ser på samfunnet som et system. I et funksjonalistisk perspektiv sammenligner man gjerne samfunnet med en organisme, hvor de forskjellige elementene fungerer sammen i et stort, komplekst system, og hvor systemet legger strukturer for menneskers handling. Menneskets frie vilje, og hvordan dette har innvirkning på systemet blir ikke behandlet i så stor grad i dette perspektivet. Dette ser vi også hos Qvortrups som definerer et sosialt system, og også samfunnet som en helhet, som et system av kommunikasjon.

En annen tradisjon i samfunnsvitenskapen generelt, og sosiologien spesielt, er å fortelle historien om samfunnsutviklingen i form av tre megafaser. Disse tre fasene, eller samfunnsformer, betegnes ofte som det tradisjonelle, det moderne og det postmoderne samfunnet. Det er stor akademisk diskusjon om hvilken fase vi befinner oss i nå. Noen teoretikere opererer slettes ikke med et postmoderne samfunn, da de mener det er mer hensiktsmessig å se på vårt nåværende samfunn som et senmoderne samfunn (eksempelvis Habermas). Andre går til ytterpunkter og hevder at det ikke gir noen mening å se på samfunnet vårt som moderne, men kun som postmoderne (eksempelvis Baudrillard). Dette er i utgangspunktet et spørsmål om man ser på de endringer som har funnet sted i vårt samfunn i dag som en del av en evolusjon, eller som en revolusjon.

Qvortups utgangspunkt heller mer mot det siste, altså mot et revolusjonistisk syn på samfunnet:

jeg tror, at vi er på vej ind i et samfund, der er radikalt forskelligt fra det samfund, som vi efterhånden har vænnet os til […] Den afgjørende forandring er, at vi er ved at forlade et samfund med ét centrum til fordel for et samfund med mange centre” (ibid: 11)

Her har vi fått identifisert Qvortrup for det første som tilhenger av et funksjonalistisk syn på samfunnet, og for det andre som tilhenger av en mer postmoderne tradisjon, altså en som ser de forandringene samfunnet går igjennom i dag som av så viktig art at det gir mening å snakke om noe helt annet, altså mer likt en revolusjon. I denne oppgaven vil jeg ikke problematisere det moderne mot det postmoderne så mye. Mange begreper har blitt brukt, men jeg vil her bruke “informasjonssamfunnet” eller “det (post)moderne samfunn” som beskrivelse.

Videre hevder Qvortrup at den avgjørende forandring er at vi går fra en et samfunn med ett sentrum til et samfunn med flere sentra.

For å forstå hva som menes med at vi har gått fra et samfunn med ett sentrum til et samfunn med flere sentra, må vi se på Qvortrups gjennomgang av de tidligere former for samfunn han identifiserer. Qvortrup opererer, likt med andre teoretikere, med tre megafaser, nemlig den deosentriske, den antroposentriske og den polysentriske. Dette tilsvarer det andre teoretikere omtaler som det tradisjonelle, det moderne og det post-/
senmoderne samfunnet. Hovedforskjellene mellom disse samfunnene er hos Qvortrup hva som er sett på som sentrum for vår selvforståelse og orientering.

Qvortrup bruker mye tid på å gjennomgå forskjellen mellom de forskjellige fasene, men da dette ikke er fokus i denne oppgaven vil jeg ikke bruke så mye tid på det. Under skissere jeg opp hovedforskjellene mellom samfunnsformene han identifiserer med spesielt henblikk på utdifferensiering, kommunikative koder og hvem vi er i samfunn med.

Den første fasen Qvortrup snakker om er den deosentriske fasen, denne er kjennetegnet av at sentrum for menneskers selvforståelse og orientering var et absolutt punkt, nemlig Gud. Dette forstås best ved å sette det opp mot den andre fasen han identifisere, den antroposentriske. Denne fasen kjennetegnes av sekularisering og utdifferensiering av funksjonssystemer i samfunnet. Slike funksjonssystemer kan være det økonomiske, det politiske og det rettslige delsystem, og er delsystemer innad i samfunnet. Det som kjennetegner de forskjellige delsystemene er at de kommuniser gjennom forskjellige binære koder. Eksempelvis kommuniserer det økonomiske delsystem ut fra koder som lønnsomt / ikke-lønnsomt, evt profitt / tap. Sentrum i denne samfunnsformen er mennesket beste, og ikke Guds vilje.

Den fasen Qvortrup hevder vi er i prosessen med å gå over til er den polysentriske. Denne fasen kjennetegnes ved at det ikke lengre er mulig å se på samfunnet ved hjelp av én optikk, det være seg hverken Gud eller mennesket. Dette samfunnet kjennetegnes bl.a at vi er i samfunn med langt flere enn vi tidligere var, og her har IKT en sentral betydning.

Dette har gitt bakgrunn for å teoretisere rundt McLuhans idé om “den globale landsby”, hvor alle kan interagere fritt med alle. Med henvisning til sentrale MIT-teoretikere som Negroponte og Detouzos peker Qvortrup på to sentrale problemer med mye av den teorien som finnes på dette området.

For det første er den teknologideterministisk, dvs at teknologi ses på som utløsende faktor, som man så kan utlede diverse konsekvenser av. Men andre ord ser man på teknologi som strukturerende faktor på menneske og samfunn. Dette er feil i utgangspunktet, da en samfunnsform kun kan begrunnes i hvordan mennesker kommuniserer med hverandre. Det andre problemet med mye av teorien på området er at den ikke tar hensyn til kompleksitetsproblemet. Et samfunn hvor alle kan interagere fritt med alle vil fort bli for uoverskuelig og komplekst, man vil drukne i informasjon.

Basert på dette hevder Qvortrup at IKTs viktigste funksjon og betydning i samfunnet ikke er å skaffe oss mest mulig informasjon, tvert imot:

“Jeg vil imidlertid hævde at informasjonsteknologien funktion er den modsatte: At informationsteknologi ikke er en kompleksitetsforøgende, men en kompleksitetsreducerende teknologi” (ibid: 196)

Den sentrale utfordring i dagens samfunn er altså ikke å skaffe seg så mye informasjon som mulig, noe man kan si har vært utgangspunktet for teoretikere i tradisjon med Negroponte og Dertouzos, men tvert imot å begrense og organisere den informasjonen som når frem.

Her kommer Qvortrup inn på bl.a nettfellesskaper, som er hovedtema for denne oppgaven. Om internetts utbredelse sier han:

“Jo mere det utbredes, desto flere små og store delsystemer opstår der i nettet: Klubber, diskussionsgrupper, foreninger, undervisningsklasser, subkulturelle systemer […]” (ibid: 2000)

Qvortrup anser disse gruppedannelsene som en del av nettets “spontane selvorganisering”, og at gruppedannelsenes basale funksjon er å redusere kompleksitet ved hjelp av å knytte sosiale elementer tettere til hverandre.

Gjennomgangen over er en noe pragmatisk gjennomgang av Qvortrups teori. Teorien er omfattende, og en grundigere gjennomgang ville krevd å gå inn på hans (re)defineringer av en mengde begreper, herunder informasjon, medie etc. Dette er imidlertid ikke fokus i denne oppgaven, og jeg har valgt å bruke Qvortrup for å gi en bakgrunn til forståelsen av informasjonssamfunnet og IKTs rolle i det. Han står samtidig som representant for et makro-orientert og funksjonalistisk perspektiv på samfunnet.

Thomas Ziehe er en annen teoretiker som også har befattet seg med kompleksiteten i det (post)moderne samfunn, men fra et mer konstruksjonistisk perspektiv. Jeg har valgt å se disse to teoretikerne opp mot hverandre for å klargjøre nettopp de forskjellige perspektivene.

Orienteringsforsøk i det (post)moderne samfunnet

Både Qvortrup og Ziehe ser på det moderne samfunn som et komplekst samfunn, som har påvirket vår selvforståelse og orientering. Forskjellen er at hvor Qvortrup har et funksjonalistisk utgangspunkt for sin drøftelse, har Ziehe en mer konstruksjonistisk tilnærming, hvor utgangspunktet i hans analyse er hvordan mennesker orienterer seg i samfunnet.

Ziehe har ikke befattet seg mye med det (post)moderne samfunns utvikling, og heller ikke med IKT. Hans hovedforskningsfelt er ungdommer og ungdomskultur, og spesielt i forhold til temaer som identitet i det moderne.

Hans utgangspunkt for drøftelse er:

“I hvilken udstrækning har den måde, hvorpå de unge fortolker sig selv og deres virkelighed, ændret seg i våre dage? Og hvordan forholder disse fortolkningene sig til de mer omfattende forandringer i det moderne?” (Ziehe 2002: 11)

Ziehe snakker om det moderne samfunnet, som har diverse kjennetegn som man videre kan koble opp mot Qvortrup. Ziehe hevder at det moderne samfunn er kjennetegnet av en ambivalens. På den ene siden har man et vell av muligheter, eller en øket mulighetshorisont og på den andre siden en lengsel etter sikkerhet.

Ziehe argumentere for dette ved å vise til tre kulturelle tendenser han identifisere i samfunnet. For det første hevder han at samfunnet er kjennetegnet av en øket refleksivitet, som betyr at det er økte muligheter for å forholde seg til seg selv på. Han hevder:

“Vor kultur stiller i stadigt stigende omfang en viden til rådighed for os, en viden hvormed vi – næsten som med et videokamera – kan iagttage, afbilde, tematisere og kommentere os selv” (ibid: 12)

Han hevder vi har en bakgrunnsviten, eller en utstrakt viten om hvordan man kan gjøre ting, noe som henger sammen med hans andre punkt, nemlig at alt lar seg forme:

“[…] vor kultur i stigende grad stiller en baggrundsviden til rådighed, som er båret av en forestilling om, at alt lar seg forme. Stadig flere livsområder er karakteriseret ved, at de ‘lader sig forme’, det vil sige at de kan problematiseres, tematiseres og forandres” (ibid: 13)

Dette er to kulturelle fenomener som har dype konsekvenser for individet, og som er et kjennetegn med det moderne samfunn. Da man før anså seg diktert av tradisjonen og sin plass i samfunnets lag, har man nå en mye større frihet til å kunne forme sitt liv selv, man kan velge mellom flere tilgjengelige identiteter og livsformer, og hvordan man skal leve sitt liv blir et prosjekt.

Dette tilsvarer også Qvortrups syn på dagens samfunn. Det er ikke én optikk, eller verdensanskulese som er basis, men vi har mulighet til å velge mellom forskjellige perspektiver i vår orientering. Vi er ikke lengre diktert av eksempelvis tradisjonen som i tidligere samfunn, heller har vi på bakrunn av vår utstrakte horisont, vår viten, og muligheter for viten, en mulighet til å velge mellom flere tilgjengelige perspektiver. Det er dette Ziehe betegner som individualisering, altså den enkelte frigjørelse fra de tradisjonelle fortolkningsmønstre.

Disse tre tendensene – refleksivitet, at alt lar seg forme, og individualiseringen – sett under ett betyr for den enkelte i samfunnet en endring av de muligheter som stilles til råde, altså en større frihet til å forme sitt liv, men skaper på den andre siden også en bevissthet om at det ikke finnes en fast grunn.

Ziehe identifiserer videre noen overordnede reaksjoner på dette problemet. For det første finnes det en utbredt konvensjonalisme, som vil si at man lukker øynene for det moderne og forsøker å fastholde ved det tradisjonelle.

For det andre finnes det diverse kulturelle orienteringsforsøk, som heller forholder seg prøvede til det moderne, og forsøker å holde det ut, eller utnytte det til noe positivt. Ziehe identifiserer tre slike kulturelle orienteringsforsøk.

Det første kulturelle orienteringsforsøk Ziehe snakker om er subjektivering:

“Det er egentlig en søgen efter nærhed, henholdsvis et forsøg på at undgå den samfundsmæssige kulde […] Dette orienteringsforsøg tilstræber intimitet, det vil sige så tætte forhold som muligt inden for de minste sociale relationer og celleformer” (ibid: 18)

Dette anser Ziehe som en mer psykologisk kategori, blant annet koblet til forestillingen om at alt kan formes. Man holder fast med det indre liv og sine følelser som det siste man kan føle trygghet til – det sentrale spørsmål blir “hva vil jeg egentlig nå”.

Det andre orienteringsforsøk Ziehe snakker om er ontologisering, som på sett og vis er en videreførsel av subjektiveringen, men som ikke kan beskrives i psykologiske kategorier:

“[…] det drejer sig her snarere om en jagt efter sikkerhed. Man søger en fast grund, et korrektiv til kontingensen” (ibid: 19)

Jakten etter helhet, ekthet og opprinnelighet er det sentrale, og det man frykter er tap av mening. Det siste orienteringsforsøk Ziehe nevner er potensering:

“At ‘potensere’ vil sige kunstigt at fylle noget med betydning. Det, man søger, her er ikke nærhed og ikke sikkerhed, men intensitet. […] Potenseringen ønsker netop at drive det moderne videre, den vil tilspidse og radikalisere det og er for så vidt hyper-moderne” (ibid: 20)

Ziehe identifiserer altså et samfunn som blant annet er preget av en øket mulighetshorisont, hvor menneskene har en mye større frihet til å forme sitt eget liv og identitet, men som samtidig er preget av en ambivalens. Samtidig som det er en økt frihet er det også en økt følelse av rotløshet. Hos Qvortrup tilsvarer dette det (hyper)komplekse samfunn, og muligheten for å velge mellom flere tilgjengelige optikker for selviaktagelse, noe som samtidig fører til en usikkerhet da man ikke lengre har et fast orienteringspunkt.

Ziehe identifiserer diverse orienteringsforsøk som “løsningen” på hvordan man håndterer kompleksiteten / ambivalensen i det moderne samfunn, mens Qvortrup hevder løsningen ligger i å styrke kommunikasjonskodene og manøvreringsdyktigheten mellom kommunikasjonskodene hos menneskene. Her hevder Qvortrup at IKT har en viktig rolle å spille som en kompleksitetsreduserende teknologi.

Forenklet sagt kan man si at Qvortrup hevder systemet fører til nye utfordringer, mens Ziehes fokus er mer hvordan nye utfordringer fører til nye måter å orientere seg på.

Jeg har over gjennomgått to mer makroorienterte teorier om dagens samfunn. Hensikten har vært å gi et teoretisk bakteppe som kan stå i kontrast til den teorien som ofte har blitt brukt på de forskjellige nettfellesskapene vi kan identifisere. Jeg vil komme tilbake til både Qvortrup og Ziehe senere i oppgaven, men først vil jeg ta for meg noen konkrete eksempler på nettfellesskaper, og vise hvordan man kan (eller ikke kan) typologisere dem, samt hva som har vært betydningsfullt i forskningen på dem.

Nettfellesskaper – kjennetegn og typologier

Virtuelle fellesskaper, eller nettfellesskaper, har en nesten like lang historie som nettet selv. Bakgrunnen til de nettfellesskapene vi ser i dag, var de tidlige BBS-er (Bulletin Board Systems). En typisk BBS er (var) et lokalnettverk man knyttet seg til, hvor man så kunne utføre diverse ting, som enkel fildeling og kommunikasjon etter “oppslagstavle-logikken” (Baym 2002).

BBS-er la grunnlaget for de mer spesialiserte former for nettfellesskaper som oppsto relativt kort etter, nemlig Usenet, IRC (Internet Relay Chat) og MUD / MOO (Multi User Dungeon). Forskjellen mellom disse vil jeg komme mer inn på senere, men for å trekke noen analogier kan Usenet best forstås som et forum for diskusjon, mens IRC er et forum for prat. Usenet har likhetstrekk med diskusjonsspaltene i avisene, mens IRC bedre kan sammenlignes med prat rundt et cafébord. MUDs / MOOs kan best forstås som en nettbasert versjon av gamle rollespill som Dungeons & Dragons og desslike.

I årene som har gått etter Usenets og IRCs fødsel har det kommet flere forskjellige nettfellesskaper til, hvorav de fleste relaterer seg til grunnformen fra Usenet og IRC. En vanlig måte å typologisere dem er ved å vise hvordan de forskjellig forholder seg til tid og sted. Tabellen under viser hvordan man kan sette dette opp.

  Delt lokalitet Ikke delt lokalitet
Synkron kommunikasjon IRC, MUD / MOO Webcams, videokonferanser
Asynkron kommunikasjon BBS, Usenet, slashdot.org, tromsoby.no Weblogs, e-mail, mailinglister, tromsoby.no

Tabellen er hentet fra Gotved 2002, men oversatt av meg og jeg har i tillegg føyet til et nettfellesskap, nemlig tromsoby.no.

Gotved argumenterer for at tidsdimensjonen her ikke har så mye betydning for fellesskapene, da fellesskaper bygges opp både rundt asynkron og synkron kommunikasjon. På den andre siden hevder hun at lokaliteten har mye å si:

“The visible shared space benefits the individual’s sence of community – the visibility of others and the visibility of oneself interacting in the space seem to be crucial factors in online community life. The shared interface draws the more or less symbolic borders around the community, and the bottom line is a nearly clear-cut association between shared spaces and online communities, regardless of their time structure or outer and inner content” (Gotved 2002 : 4)

Denne figuren er god for å få en oversikt over hvordan de forskjellige nettfellesskapene forholder seg til hverandre med tanke på tid og rom, men figuren har også åpenbare mangler. Problemene med tabellen relaterer seg først og fremst til lokaliteten, og Gotved setter opp en mer grundig typologi for å kunne diskutere dette – nemlig hvordan lokaliteten relaterer seg til ting som interface, den metaforiske dimensjon og den sosiale dimensjon. Jeg vil ikke gå videre inn på disse temaene, da jeg først og fremst bare vil gi en gjennomgang av de forskjellige fellesskapstyper vi finner, og hvordan de forholder seg til hverandre. En liten problematisering av tabellen er likevel på sin plass.

I tillegg til Usenet, IRC og MUDs / MOOs lister Gotved opp noen flere nettfellesskaper, som jeg vil gå noe inn på videre. Jeg vil her konsentrere meg om weblogs og mailinglister, da disses plassering i tabellen er noe problematisk.

Mailinglister er i figuren plassert som uten delt lokalitet, og beskrives som:

The mailing list consists of emails mailed directly to a subscriber’s inbox, without lending visibility to the fellow subscriber […] the lack of a meeting place makes the group harder to grasp and it may take more time to establish a sense of demarcation and commonness” (ibid: 4)

Det største problemet med dette er at det settes opp mot diskusjonsgrupper, herunder Usenet. Akkurat det samme er tilfelle for Usenet, bare i mer utstrakt grad. På Usenet har man ingen mulighet til å se alle de som deltar, kun de som skriver. Antallet av “lurkere” (de som leser, men ikke skriver) er umulig å vite noe om. Det er heller ikke teknisk mulig å få tak i denne informasjonen, noe som skyldes at brukere aksesserer newsgrupper ut fra et vell av forskjellige newsservere, hvorav en server kan distribuere flere tusen newsgrupper, og hvem som abbonerer på hva er umulig å vite.

Fra brukerens synspunkt fungerer mailinglister på samme måte, men her har man alltid en list-owner som har tilgang til en liste over det totale antall abbonnenter.

Det er også problematisk å hevde at det er et delt interface. Newsgrupper kan man lese via web (bl.a via http://groups.google.com/ ), men mest vanlig er det å lese disse ved hjelp av egen programvare, altså newslesere. Man har mange forskjellige typer newslesere, hvorav de mest vanlige (i Norge) er Microsofts Outlook Express, Mozilla (Netscape), Forte Agent, Gnus / Emacs etc (nettkilde 1, se litteraturliste).

Hvordan disse forskjellige newsleserne representerer newsinnleggene variere minst like mye som hvordan de forskjellige mailprogrammer representerer mailen man får fra mailinglister. Som jeg kan se er den eneste forskjellen på newsgrupper og mailinglister måten de blir distribuert på. Innlegg på newsgrupper må hentes, mens innlegg på mailinglister blir tilsendt. I og med at det er så stor divergens i programvare er det ikke bakgrunn til å hevde at det finnes et felles interface eller lokalitet hverken på Usenet eller i mailinglister.

Utover dette er det også problematisk å hevde at felleskapsfølelsen er vanskeligere å oppnå på mailinglister enn på usenet. Her kan jeg ikke støtte meg til teori, kun personlig erfaring. I perioden rundt 11. september 2001 var jeg aktiv deltaker på The Rust List, en mailingliste dedikert til kommunikasjon rundt musikeren og artisten Neil Young, en liste som kan aksesseres på http://hyperrust.org/ . Etter terrorangrepene på World Trade Center stoppet all kommunikasjon om Neil Young opp, og listen fungerte i lang tid etterpå mer som et forum for trøst og kommunikasjon om terrorangrepene enn som en liste for kommunikasjon om musikk. Et allerede tett samhold mellom “the rusties” fremsto etter disse hendelsene som enda tettere.

Det andre jeg vil gå inn på er de såkalte blogs, eller weblogs. Dette er en forholdsvis ny form for nettfellesskaper, og Gotved karakteriserer dem på følgende måte:

“It is a network of interconnected personal records on the web, responding and linking to each other, thereby forming an extended and loosely defined group of webpages maintained by so-called bloggers. The weblog has no shared space, is based on asynchronus communication, and is highly individualized in content and form […]” (ibid: 13)

På grunn av webloggenes løse struktur er det vanskelig å si noe generelt om webloggene, men de kan identifiseres som en form for nettfellesskap da en blogg ofte inneholder linker til andre blogger, og også refererer til hva andre bloggere skriver (eksempelvis bloggene på http://www.stianandreassen.com og http://home.no.net/dagidag/nyheter.shtml)

Gotved setter bloggs opp mot en annen type nettfellesskap, nemlig nerdene som poster tekniske nyheter på http://slashdot.org/ – forskjellen er at shashdot har et felles interface, mens de forskjellige bloggene ikke har dette. Det finnes imidlertid flere eksempler på “bloggkollektiver” hvor flere mennesker poster, eksempelvis http://www.liksom.net/, med felles interface, så jeg finner det problematisk å ikke identifisere også slashdot.org som en variasjon av en blogg.

Weblogs er et relativt nytt fenomen på nettet, og lite litteratur er tilgjengelig på dette feltet. Jeg vil likevel befatte meg noe med disse, først og fremst da jeg vil hevde at det er lite hensiktsmessig å studere disse utifra deres temporale og spatiale dimesjon. Den tekniske bakgrunnen til de forskjellige weblogs kan man si er utbredelsen av Content Managing Systems (CMS) på web. Man har mange forskjellige CMS-er på markedet, men felles for dem er at det gjerne er grafisk baserte systemer for enkel publisering av tekst og bilder på websider. Bakgrunnen til fenomenet bloggs er også et gratis og godt CMS, nemlig “Blogger” som man finner på http://www.blogger.com/ – et system som også har gitt webloggene kallenavnet bloggs. CMS-er brukes på de aller fleste nettaviser og nettmagasiner i dag, og nå også på personlige hjemmesider i form av bloggs.

Jeg vil hevde at det ikke nødvendigvis er fruktbart å søke å forstå fenomenet weblogs utifra deres temporale og spatiale kvaliteter. Grunnen til at dette likevel gjøres mener jeg ligger i en spesiell tradisjon innenfor forskningen på nettfellesskaper, noe jeg kommer inn på under.

Forskning på computermediert kommunikasjon og nettfellesskaper

Når jeg nå har gått gjennom en del av de forskjellige nettfellesskaper vi kan identifisere, og vist hvordan de kan relateres til hverandre, vil jeg gå videre med en liten gjennomgang av den forskningen som har skjedd på området.

Dette er ambisiøst, da medievitenskapen har lang tradisjon for tverrfaglighet, hvor teorier fra både humaniora og samfunnsvitenskapen har vært brukt. En fullstedig gjennomgang av dette vil bli for omfattende, så jeg vil her bare peke på hvordan noen forskjellige tradisjoner har vært med på å forme forskjellige deler av fagfeltet.

Humanistiske teorier om blant annet retorikk, semiotikk og lingvistikk har vært brukt for å adskille forskjellige medier fra hverandre, og for å identifisere kjennetegnene for mediert kommunikasjon i forskjellige former, noe vi også kjenner som medieteori. (Bruhn Jensen 2002: 17-27). Samtidig har samfunnsvitenskapelige tradisjoner beskjeftiget seg med medias posisjon i samfunnet, hvordan media har eller ikke har effekt på sosiale aktører, medias rolle i demokrati og offentlighet, medias rolle i populærkultur etc. (ibid: 40-57)

Til tross for denne svært tverrfaglige tilnærmingen kan man hevde at forskningen på spesielt nettfellesskaper har vært basert på en klar distinksjon mellom den online og den offline verden, noe Don Slater gjør. Nettkommunikasjon har ofte blitt studert som noe eget, og ikke som noe som inngår i allerede eksisterende sosiale relasjoner og strukturer (Slater 2002: 534). Fire faktorer vedrørende nettet har blitt brukt for å understøtte dette.

For det første har idéer om virtualitet og simulasjon vært et grunnlag for å se på nettet som noe adskilt fra den offline verden. På grunn av virtualitet og simulasjon har man kunnet relatere seg til som om det var ekte, og derfor understøttet en tankegang om at man har en virkelighet på nett, og en “virkelig virkelighet” utenom nettet. Dette har ført til forskning på nettfellesskaper som noe man kan studere i seg selv, noe med egne regler og egne interaksjonsformer. Mye forskning har altså gått på å etablerer nettfellesskaper som egne sosiale systemer (jeg har sågar selv skrevet en oppgave med tittelen “Usenet som sosialt system” (Johansen 2000)).

Relatert til dette er nettets spatialitet. Idéen om “cyberspace” har oppstått da man har idetifisert et “sted” som bare eksisterer i form av representasjon og kommunikasjon. Dette har også understøttet idéen om nettet som et eget område, og jeg vil hevde dette er grunnen til at så mye forskning søker å plassere nettfellesskaper temporalt.

Ut av disse to kan man utlede to andre faktorer som har vært mye brukt i forskningen, nemlig det jeg vil kalle stedsuavhengighet og kroppsuavhengighet (disembedding og disembodiement i Slaters begrepsapparat).

Med stedsuavhengighet henviser man til at computermediert kommunikasjon tillater kommunikasjon mellom mennesker som er spredt i rom, grunnet nettets særegne spatialitet. Den geografiske posisjon er irrelevant for nettkommunikasjon. Teoretisk sett har dette gjerne vært koblet til samfunnsvitenskapelige teorier om (post)modernisme og nye muligheter for fellesskaper, interaksjon, offentlighet og demokrati i et samfunn kjennetegnet av tids- og stedskompresjon, og det postmoderne som helhet (eksempelvis Curry 2002)

Kroppsuavhengighet refereret til at man ikke har med seg kroppen sin inn i cyberspace, ens online identitet er separert fra ens fysiske tilstedeværelse, noe som har ledet til forskning om bl.a tekstualitet og anonymitet. Tekstualiteten på nettet har, i kombinasjon med simulasjonen som finner sted, ført til mye lingvistisk og semiotisk forskning om hvordan man bruker tegn i nettkommunikasjon, eksempelvis hvordan emotikoner brukes som simulasjon av ansikt-til-ansikt kommunikasjon (eksempelvis Cutler 1996).

Kroppsuavhengigheten har også gjort temaet anonymitet sentralt. På grunn av anonymiteten og kroppsuavhengigheten har mye forskning gått på hvordan man kan omforme sin identitet, skape nye identiteter og leke med forskjellige identiteter på nettet. et eksempel her er Bolter, som tenderer mot en identitetsdeterminisme i sin analyse av nettbruk, bl.a ved å si at den personlige hjemmesides funksjon ikke er noe annet enn identitetskonstruksjon (Bolter 2000: 17)

Det at man så skarpt har skillet og typologisert det som foregår online som noe annet enn det som foregår offline hevder Slater har ført til en innsnevring av den metodologi som blir brukt i forskning på nettfellesskaper. Det at man har sett på nettfellesskaper som egne samfunn har ført til en utstrakt bruk av etnometodologi, og kvalitative metoder som deltakelse eller observasjon – man har studert nettfellesskapene fra innsiden. Dette har fordeler da man har fått mye kunnskap om det mediespesifikke i de forskjellige nettfellesskaper, men kan ha bakdeler da det kan skygge for andre perspektiver som kanskje er vel så fruktbare for å forstå computermediert kommunikasjon generelt, og bruken og konsekvenser av nettfelleskaper spesielt.

Jeg har nå gjennomgått de mest sentrale fellesskapene man finner på nettet, og vist hvordan man kan, eller ikke kan, typologisere dem temporalt og spatialt. Denne typologiseringen er i høy grad av konstruksjonistisk art, hvor den søker å vise hvordan mennesker konstruerer fellesskaper på nettet, gitt dets temporale og spatiale kvaliteter. Jeg har videre vist at det ikke alltid gir mening å studere fellesskaper utfra de spatiale kvaliteter, da med spesiell henvisning til mailinglister og weblogs.

For å komme litt videre fra denne basisen går jeg nå mer empirisk til verks, og ser på ett spesielt nettfellesskap, nemlig det som finnes rundt nettstedet tromsoby.no, og hvordan man kanskje kan finne det fruktbart å nytte andre perspektiver i studiet av dette og lignende nettfellesskaper.

Tromsø by og www.tromsoby.no

Tromsø er en relativt liten by nord i Norge. Byen har ca 60.000 fastboende innbyggere, og i tillegg til disse kommer det en studentmasse på ca 6.000 studenter. Byen huser ett av Norges fire universiteter, og har uoffisiell status som “nordnorges hovedstad”. Til tross for byens begrensede størrelse er det mye kulturell og sosial aktivitet der.

Tromsoby.no kom på nett i april 2002, og ble offisielt lansert i slutten av august samme år. Nettstedet fungerer som en mellomting mellom nettfellesskap (i form av diskusjonsforum og chat) og nettavis. Nettstedet er i hovedsak delt opp ni kateorgier – “film”, “musikk”, “restaurant & cafe”, “uteliv & konsert”, “kultur & litteratur”, “sport”, “ytringer” og “kjøp og salg” – altså en kategorisering vi kjenner igjen fra bl.a. nettaviser. Ideen bak nettstedet er at det skal fungere som en portal for hva som skjer i Tromsøs kulturliv, med konsertanmeldelser, filmanmeldelser etc. Noe som skiller nettestedet fra vanlige nettaviser er imidlertid hvem som skriver. På tromsoby.no kan alle som vil poste artikler inn under de forskjellige kategoriene som finnes.

I praksis fungerer dette på den måten at hvis man vil skrive en artikkel så registrerer man seg som bruker, enten med navn eller pseudonym, skriver artikkelen og sender den inn til tromsoby, som så har en redaksjon på åtte stykker som ser gjennom artikkelen og bestemmer om den skal publiseres eller ikke. Samtidig kan man skrive kommentarer til alle artiklene, og kommentarene går ikke gjennom redaksjonen på samme måte som artiklene – de er umodererte.

Asynkron kommunikasjon i form av artikler og kommentarer til disse artiklene er basis for nettestedet, men i tillegg til dette finnes det også en mulighet for synkron kommunikasjon i form av chat – Tromsø chat.

Nettstedet er derfor interessant sett opp mot Gotveds typologi, da vi her har vi et nettsted som fungerer som et nettfellesskap, men ikke passer spesielt godt inn i noen av kategoriene. Grunnformen og basisen i tromsoby.no er som sagt asynkron kommunikasjon i form av publisering av artikler, og kommentarer til artiklene. Dette relaterer seg både til webloggen i stil og innhold, men også til Usenet i form av organisering av kommentarer / innlegg. Som weblogg er den lik slashdot.org da det er et felles interface, men også de forskjellige bloggkollektiver man finner. I motsetning til slashdot.org og forskjellige bloggkollektiver relaterer imidlertid kommunikasjonen i all hovedsak seg til et fysisk sted, nemlig byen Tromsø og de aktiviteter som pågår der. Å typologisere tromsoby.no utifra dets temporale og spatiale kvaliteter er altså lite hensiktsmessig, da det kan passe inn i alle kategoriene som Gotved lister opp.

Denne mer konstruksjonistisk baserte typoligien er interessant, og har ført til mye interessant forskning på feltet. Likevel vil jeg hevde at det er på tide å begynne å se på fenomenet nettfellesskaper i et bredere pespektiv. For å gjøre dette vil jeg først koble de mer overordnede teorier om samfunnsutviklingen opp mot nettfellesskaper, og videre vil jeg søke å vise hvordan man kan nytte grunntankene i funksjonalistisk teori til å se på nettfellesskaper i et bredere perspektiv.

Det moderne samfunn er et samfunn med flere sentre, og preget av en kompleksitet eller ambivalens. Dette søker så mennesker å bote for på diverse måter. Ziehe snakker om en refleksivitet i det moderne samfunnet som gjør at vi kan iakta, tematisere og kommentere oss selv. Det er akkurat dette som skjer i nettfellesskaper som tromsoby.no. Deltakerne iaktar sine egne liv som kulturforbrukere i byen Tromsø, de tematiserer denne iaktakelsen i form av å skrive artikler, og de kommenterer hverandres artikler.

Dette åpner for noen mer overordnede, eller makro-orienterte perspektiver på nettfellesskaper. Heller enn å utforske dem i lys av at de er fellesskaper, og fokusere på hvordan vi bruker dem i et konstruksjonistisk lys, kan man se dem som en del av en større samfunnsmessig og kulturhistorisk sammenheng. Vi har i dag en samfunnsform med flere sentre hvor vi er vant til å orientere oss relativt uavhengig av tid og sted. Gjennom globalisering av samfunnet, og gjennom den nye mediesituasjonen iaktar vi både våre nære og fjerne områder, og vi kan aksessere denne informasjonen både synkront og asynkront. Den (til nå) forsiktige utbygningen av bl.a. web-tv gjør at vi først kan velge hvilken kanal vi vil ha servert nyhetene gjennom, eksempelvis CNN eller norsk TV2, som begge sender over nettet. Etter at vi har valgt kanal kan vi også velge når vi vil se nyhetene. De ligger i en database, og man er ikke avhengig av å sitte foran fjernsynet klokken ni, eller på det tidspunktet nyhetene blir sendt. Vår orientering i dagens samfunn ikke er så avhengig av temporalitet og spatialitet som det var tidligere. Dette er ikke noe særskilt med kommunikasjonen i nettfellesskaper, det er heller et trekk med samfunnet.

Et perspektiv hvor vi ser på nettfellesskaper som begrunnet i større samfunnsmessige forandringer, gjør at vi kan vende blikket utover og søke å utvikle noen konsekvensanalyser av dette. Det interessante her er ikke å utforske faktorer angående eksempelvis anonymitet eller tekstualitet, men søke å se hvordan dette kan virke tilbake på samfunnet. Mange forskere unnlater dette, da man er redd for å fremstå som teknologideterministiske. Det gjør man imidlertid ikke om man anser nettfellesskaper som en naturlig del av hvordan vi orienterer oss i verden dag, og at de derfor ikke er begrunnet i teknologien, men i menneskene og kulturen bak.

Funksjonalistiske teorier er lette å kritisere, da de ikke gir nevneverdig plass til hvordan menneskers frie vilje og rasjonelle og emosjonelle valg er med på å forme samfunnet. Til tross for dette kan det være nyttig å sette seg inn i tankegangen, og søke å se på fenomenet nettfellesskaper i et sånnt perspektiv. Dette da det åpner opp for andre problemstillinger enn det som tradisjonelt har vært utforsket.

Som tidligere sagt har funksjonalismen som hovedtanke at samfunnet er et system, lik en organisme, hvor de forskjellige elementene fungerer sammen i et stort, komplekst system. Hvis et element forandrer seg og skaper ubalanse i systemet, vil de andre elementene tilpasse seg for å oppnå konsensus igjen. Dette er en tankegang vi kjenner fra kybernetikken, og teorier om komplekse styringssystem, hvor bl.a gjensidig feedback mellom elementene er sentralt.

Man kan se på tromsoby.no som en av flere aktører i mediesituasjonen i byen. I tillegg til dette nettstedet finnes det bl.a to aviser – “Nordlys” og “Tromsø”, flere radiostasjoner, en lokal tv-stasjon etc. Det er betimelig å spørre seg om hvordan tromsobys eksistens eventuelt kan påvirke disse andre medieinstitusjonene, og på hvilken måte. Hvis brukerne føler de får en bedre dekning av kulturstoffet i byen ved å følge et gratis nettmagasin, kan dette da ha konsekvenser for hvordan de øvrige aviser utformer sitt kulturstoff? Og kan det eventuelt gjøre markedet trangere for de to eksisterende avisene.

Et annet interessant tema man kan utforske er hvordan journalistikken og journalistiske trender eventuelt kan forandre seg på bakgrunn av nettsteder som slashdot.org, tromsoby.no og forskjellige bloggs hvor den journalistiske stil simuleres, både i form av oppsett på nettsteder og i form av måte å formulere seg på. Man har i dag en rekke nettsteder som opptrer mer eller mindre som aviser, men som stort sett er skrevet av mennsker uten journalistisk utdanning, kan dette da føre til endringer i de journalistiske koder?

Dette kan også ses i lys av den øvrige konvergensen som skjer i medieverdenen, hvor flere og flere medier konvergerer på nett, noe som har bakgrunn i bl.a. digitaliseringen av medieprodukter. I tillegg til at det skjer en “teknisk” konvergering, vil vi kanskje i større grad i fremtiden se en konvergens av medieinnhold. Journalistikkens koder kan bli konvergert med de kommunikasjonskoder som vi finner i blant annet nettfellesskaper. På tromsoby.no ser vi dette ved at brukerne også er produsentene, og at artikkelforfatterne kan få umiddelbar feedback på de de skriver. Dette er en trend vi også ser i andre, mer tradisjonelle aviser. Den norske avisen Dagbladet har på sine nettsider gitt brukerne mulighet for å kommentere enkelte artikler. Og nesten daglig oppfordres man på bakgrunn av artikeler i papirutgaven til å “følge debatten videre” på nettsidene. Dette skjer i form av at man kommenterer artikler i et diskusjonsforum på nettsidene, på samme måte som man kan kommentere artiklene på tromsoby.no.

Blant annet på grunn av lav båndbredde og nettets tekniske kapasiteter og begrensninger i dag er det mest sentralt å se på hvordan nettfellesskaper som tromsoby kan påvirke de andre trykte medier (tekstmedier). I fremtiden blir det interessant å se om, og hvordan, nettmediene også kan påvirke formidlingen i andre, mer audiovisuelle medier, som tv, film og musikk. Kanskje kan nettet fungere som en katalysator for videre utdifferensiering i samfunnet, som Qvortrup beskriver. Denne gang er det ikke kirken som mister sin makt, men de store mediekonglomeratene. Vi orienterer oss ikke etter hva medieprodusentene sier, men er selv medieprodusentene. I så tilfelle vil det være nyttig å bruke mer funksjonalistiske teorier, der en ikke først og fremst ser på hvordan mennesker bruker nettet, men hvordan nettet kan utfordre og påvirke øvrige delsystemer i samfunnet.

Målet mitt her har ikke vært å utforske disse aspektene videre, men å vise hvordan nye problemstillinger i forskningen på nettfellesskaper kan åpenbare seg om man bevisst søker å la seg påvirke og inspirere av andre perspektiver i sin behandling av temaet. Med et funksjonalistisk inspirert utgangspunkt blir det sentrale hvordan nettfellsskaper som for eksempel tromsoby.no kan virke tilbake på eksempelvis andre medieinstitusjoner i samfunnet, og hva som vil bli eventuell respons på det. Hvordan kan systemet forandre seg når enkelte delsystemer, eller elementer, begynner å ta en annen form. Samtidig kan man også bl.a. se på hvordan dette kan endre hvordan brukerne ser på seg selv, og hvordan mediene ser på sitt publikum.

Oppsummering

Jeg har i denne oppgaven først gått gjennom to mer makroorienterte teorier på dagens samfunn, en funksjonalistisk og en mer konstruksjonistisk. Min oppgave befatter seg mest med teori og konsekvenser av teoribruk, derfor har jeg brukt relativt mye tid på disse to teoriene. Jeg har underveis ikke problematisert disse teoriene så mye, da de først og fremst har hatt som funksjon å representere hver sin retning innenfor sosiologien. Ved hjelp av disse teoriene har jeg likevel satt fenomenet nettfellesskaper i et mer overordnet lys, og også gitt grunnlag for å problematisere den gjengse bruk av teori som har vært nyttet på fenomenet.

Videre har jeg gjennomgått noe av den sentrale forskningen på nettfellesskaper og vist hvordan man gjerne typologiserer dem i tid og rom. Dette er en typologisering jeg vil hevde bl.a. kommer av at man gjerne har sett på nettfellesskaper i lys av mikroorienterte og konstruksjonistiske teorier. Søker man å forstå nettfellesskaper “fra innsiden”, gjerne ved bruk av den etnometodologiske metode, er de temporale og spatiale kvaliteter sentrale, men jeg vil hevde de er mindre sentrale om man anlegger et mer funksjonalistisk og makroorientert blikk på det hele. Dette har jeg også problematisert ved å vise til former for nettfellesskaper som ikke passer inn i en slik typoligisering.

Med henvisning til Slater har jeg hevdet at denne trangen til å utforske nettfellesskaper i forhold til deres temporale og spatiale kvaliteter ofte er grunnet i at man har operert med et klart skille mellom en “online virkelighet” og en “virkelig virkelighet”. Dette er et problematisk, og i mange henseender et unødvendig skille, noe jeg har vist ved å problematisere flere av de forskjellige nettfellesskaper posisjon i typologien til Gotved.

Jeg mener det kan være fruktbart å anlegge et noe mer makro-orientert, eventuelt funksjonalistisk, perspektiv på nettfellsskaper, og se på hvordan deres popularitet og utbredelse kan ses på i lys av samfunnsutviklingen forøvrig. Dette åpner også for noen nye perspektiver på hvordan denne formen for kommunikasjon kan virke tilbake på samfunnet igjen, uten at man henfaller til teknologideterminisme..
Spesielt når det kommer til forskningen på nettfellesskaper mener jeg at man kan ha godt av å problematisere det konstruksjonistiske perspektivet en smule. Ikke fordi det ikke er fruktbart, noe det utvilsomt er, men fordi det har gitt forskningen på feltet en noe særegen vri, som ikke er egnet til å forklare alle aspekter med bruken av nettfellesskaper.

Noe av mitt syn er muligens farget av at jeg i en årrekke har deltatt i flere forskjellige nettfellesskaper og former for computermediert kommunikasjon – IRC, Usenet, mailinglister, annen chat, og såvidt blogging. Og jeg har ofte ikke kjent meg igjen i den teoretiske beskrivelsen denne formen for kommunikasjon har fått. Jeg har brukt disse formene for kommunikasjon som et redskap i forbindelse med både studier og jobb, og også i høy grad for å kommunisere rundt om andre interesser jeg har – blant annet film og musikk. Som bruker har jeg aldri hatt noe behov for eksempelvis å leke med identitet, selv om man utvilsomt kan det. Kropps- og stedsuavhengighet har heller aldri vært et tema som har vært viktig. Det viktigste har alltid vært kommunikasjonen i seg selv, ikke at kommunikasjonen har vært computermediert.

Mitt mål med denne oppgaven har vært todelt. For det første mener jeg det er på tide å avmystifisere nettfellesskapene, og ikke lengre bare se på de som et helt eget domene. Tvert imot er computermediert kommunikasjon, og kommunikasjon i nettfellesskaper, noe som relaterer seg til øvrig samfunnsutvikling, hvordan vi orienterer oss i verden i dag, og ikke minst den offline verden som finnes rundt. Dette har jeg søkt å vise ved å henvise til mer overordnet og generell samfunnsteori i form av bl.a. Qvortrup og Ziehe. For det andre synes jeg mye av forskningen er snever, og at det mangler mye forskning på andre områder, som er minst like interessante. En måte å søke å bote på dette er å reflektere over de overordnede perspektiver og vitenskapelige paradigmer man nytter i forskningen. Og gjerne bevisst velge et annet paradigme og prøve å se hvilke nye problemstillinger som kan dukke opp da.

Mitt hovedpoeng har ikke vært å komme opp med ny teori på feltet, basert på andre paradigmer og teorier, men å vise hvordan kommunikasjonen i nettfellesskaper relaterer seg sterkt til den øvrige verden, og hvordan forskningen på feltet til nå ikke klarer å utforske alle aspektene. Kanskje grunnet en ensporenhet i teoribruk.

Litteraturliste

Abonner på innlegg Abonner på kommentarer (Hva er dette?)